Kulturstudentene

For alle vinder

2006-11-20T04:10:00.000+08:00

Oppholdet og snorklinga på Great Barrier Reef (her representert ved Siri og Jørund) var det siste vi gjorde sammen som gruppe. Det har vært en heisatur av opplevelser, kultursjokk og vennskap, men nå er det over. Eller, det er iallfall nesten over. For noen fortsetter reisen sammen, i andre land. Andre har dratt tilbake til norskekulda, mens atter andre har forsvunnet til Sri Lanka.

Med mindre noen andre har voldsomt mange bilder og ord på lager: Takk for oss!

Thomas

Noen bilder fra jentene i apartment 19 på Kangaroo Point :)

2006-10-20T15:05:00.000+08:00

Hanna Lisa, Hilde, Kristin, Linn og Silje

Norrbaggarna som har rest til Australien:

2006-10-17T12:44:00.000+08:00

Slik ser vi altså ut, en vakker oktoberdag i Australia. Foto: Siegfried Maniatta.

2006-10-02T15:30:00.000+08:00

Bilder

2006-10-02T15:23:00.000+08:00

Diverse bilder fra ferden

2006-10-02T15:11:00.000+08:00

Tenkte jeg skulle legge ut noen bilder fra ferden. De er uredigerte og har ikke blitt gjort noe med. De er litt i tifeldig rekkefoelge... Eivind

Vår nye venn: Drapsmaskinen

2006-09-28T12:22:00.000+08:00

Jeg har - bank i bordet og heldigvis - ikke påtruffet denne hissige lille krabaten til dags dato. Sydney Funnel-Web heter den og liten, sort og dødsfarlig er den. I denne rekken av forelesninger og utflukter, alkohol og opplevelser må det jo være noe på den andre sida av medaljen. Mens det fremdeles er vår og kaldt om kveldene her i Queensland på østkysten, har vår svarte lille kompis ennå ikke krøpet fram fra sitt sinnrike, groteske gjemmested.

Men nå som skyggene blir kortere i skumringstimen, nå som dagen gryr tidligere enn hva den har gjort hittil i år, da begynner det så smått å krible i små edderkoppbein. Og ikke bare i edderkoppbein, neida: I verdens dødeligste edderkoppbein. Møter du en sydney funnel-web i døra, blir det det siste du gjør her på kloden. Det blir utvilsomt ditt endelikt. Ditt siste trekk i skjebnens sjakkspill.

I motsetning til insekter flest, har ikke sydney funnel-web noen forståelse av frykt. Den skjønner ikke hva begrepet innebærer. Joda, den er bitteliten og burde sky både menneskebein og bikkjelabber når den skyter over gulvteppet som om fanden hadde satt fyr på den. Men det gjør den ikke. Den lar seg faktisk overhodet ikke affisere. Kommer det et menneskedyr gående, reiser den seg nemlig. Nettopp: Dette tvers gjennom onde krypdyret av en edderkopp reiser seg ytterst rolig på sine to bakerste insektsbein! Og idet sekund den gjør det, unnslipper det også (ihvertfall innbiller jeg meg selv dette, og det er godt mulig det stemmer overens med den objektive virkelighet, hva vet vel jeg) - når sydney funnel-web blir overrasket av menneskeføtter skriker den. Den hyler. Den skriker ut sin evolusjonære harme på en slik måte at menneskeblod øyeblikkelig fryser til is.

Lyden minner ørlite om en Mister Miyagi som går ned i en høyst ufrivillig spagat.

Hører De denne lyden mens De oppholder Dem i Australien, finnes det bare ett råd. Det er lite, kort og effektivt, og det lyder: Få panikk! Du har ikke tid til å se deg tilbake, du må la eiendeler være eiendeler - og du må løpe som ville helvete. Make no mistake: Kikker du deg over skuldra for å se om den fortsatt er der, er løpet kjørt. For det er den. Den sitter der på sine livsfarlige bakbein og kikker olmt, ondt og hardt på deg.

Så kommer bittet. Og det blir natt der det før var dag, kjære medmenneske.

Lock`n Loll på Moreton Bay

2006-09-24T20:01:00.000+08:00

På Moreton Bay møtte vi disse entusiastiske japanerne som ville ha bilde av seg selv med australiere, men som møtte oss istedet. Hva betyr de mystiske håndspråktegnene mon tro?

Tekst og foto: Torstein

Australia: Verdens vennligste land

2006-09-23T10:04:00.000+08:00

Klisjé: Noe som en gang var originalt, men som er blitt gjentatt og drøvtygget så ofte at den som ikke får vond smak i munnen av det enten er journalist eller bør tenke seg godt om. - Forfatteren Tor Åge Bringsværd (1998)

Men klisjeer lar seg virkelig benytte i sjeldne stunder: Australia er først og fremst menneskene. Det er innbyggerne som gjør Australia til det fantastiske landet det er. Nå har jo en av de beste representantene for det uraustralske, krokodillemannen Steve Irwin, så altfor tidlig tatt kvelden, men fortsatt er folket her nede lutter velvilje, de går rundt som store smil hele gjengen.

Og her er vi inne på dette med klisjeer og stereotyper. Før jeg dro var den nevnte bajas og dyrevenn mitt inntrykk av den gjengse australer. Jeg trodde med andre ord at brorparten som får dagene til å gå i dette sydende landet langt utenfor allfarvei (det er for eksempel 10 000 nautiske mil herfra til det afrikanske kontinent), jeg trodde den store del av dem var sprutgale, overentusiastiske og overvennlige. Det verste er at det stemmer på en prikk. De er virkelig så boblende snille og vennlige her nede, at en nordmann nesten blir skremt ut av sitt gode skinn av skepsis. For det går da virkelig ikke an å være så imøtekommende, så besnærende uformelle som australerne?

Jovisst gjør det det. På engelsk kalles det mateship. På norsk aner jeg ikke hva det hadde blitt hetende, for det ligger både språklig og lunemessig så langt fra det norske som det er mulig å komme. Men det har sitt uttrykk på følgende vis: Hvor enn du går og hvem enn du snakker med, svarer de deg med et varmt "mate". Stopper du noen på gata for å ta rede på hvilken retning du bør følge for å komme dit og hit, så kommer de saktens over veien til deg for å hjelpe. De tar seg god tid med å forklare deg veien, de peker og viser, ler og snakker. For noen dager siden opplevde jeg - Guds død! - at drosjesjåføren etter endt kjøring hjem fra byen slo av tenninga og tok seg tid til å forklare meg både det ene og det andre om hvordan ting henger sammen her i dette landet befolket av nedstammere fra britiske banditter og syfilitikere, horer og straffanger som snublet i land i 1788.

Kunne dette skjedd i mitt hjemland? Aldri. Vi strekker oss til å hilse avmålt på fremmede når vi møter dem et sted på vidda vinterstid. Da kremter vi ut et hei. Vi skviser ut et god tur videre, før vi haster av sted med stavene og skia og drar nisselua tettere om skallen.

Men hvordan har de blitt så vennlige, disse bankraneretterkommerne på nedsida av kloden? Det må da stikke noe under! Å, jada. Det er klart det stikker noe under. Det ligger iallfall et par hunder begravet et sted i den australske ørkenen. Den første grunnen er åpenbar: De har ingen kultur. For å sitere Jens Bjørneboe kan man si det slik: "De har ingen folklore". Da de ble skyflet i land på denne voldsomt store øya for over to hundre år siden, var de berøvet sitt hjemland, de var forvist til det mest avsideliggende kontinent på globusen. Og de visste ikke hva de skulle ta seg til når dommen var sonet.

Det er derfor de er vennlige. De har ett og annet å bevise. Ikke først og fremst for oss som kommer langveis fra på besøk, men for seg selv. De famler i mørket etter noe felles som binder dem sammen, annet enn at de kom per seilskute til disse kystene for mange, mange tiår siden. I mellomtiden, altså inntil de finner dette som kan knyte dem sammen som folk, har australerne bestemt seg for å være vennlige. De har bestemt seg for å smile.

En taktikk dette ormebolet av en verden kunne lært et og annet av.

Men det er også en annen grunn til denne altoverskyggende vennligheten. Og den henger tett og nøyaktig sammen med den første. For da de proklamerte det australske kontinent som TERRA NULLIUS for over to århundrer siden, gjorde de en grov feil. Da de kalte kontinentet for "Ingenmannsland", glemte de aboriginene. Nei, forresten, de glemte dem ikke: De betraktet dem ikke som noe som helst. Aller minst som mennesker. De var dyr uten ideer om eiendomsrett og mitt-og-ditt, og derfor bestemte fangevokterne, overgriperne og forbryterne fra de engelske øyer seg for at landet de var kommet til, ikke tilhørte noen. De nomadiske aboriginene var ikke verdt mye bekymmer.

Men det er de jo selvsagt nå. Da det ble arrangert OL i Sydney for noen skarve år siden, var det Cathy Freeman, en aboriginer, som tente fakkelen. Det var hun som ble symbolet ikke bare på god sportsånd (et begrep jeg i sannhet ikke forstår bæret av), nei, langt viktigere ble hun et overflatisk symbol på en håndsutrekning mellom de hvite australerne og aboriginene. Til stor protest ikke bare fra et utall hvite bandittnedstammere, men også fra sine egne, urinnvånerkretser. Australia lider altså under et stygt tilfelle av den vestlige sykdommen dårlig samvittighet.

Spedbarnsdødeligheten blant aboriginere i Australia er i dag på et horribelt høyt nivå. Forventet livslengde for en gjennomsnittsaboriginer er i dag på samme nivå som forventet levealder var for hvite menn rundt 1900. I tillegg kommer det kanskje største problemet: Alkohol. I likhet med hva som skjedde med andre folkeslag som ble erobret av europeerne fra omkring 1400 til 1850, led aboriginene snart under to ting. Det ene var møtet med sykdommene engelskemennene raust hadde brakt med seg fra sitt leprabefengte hjemland. Det andre var alkoholen. Dette er den andre grunnen til vennligheten i Australia; de har et og annet å gjøre opp for, historisk sett. Ikke helt ulikt hva vi isbjørnmennesker har å svare for når det gjelder samene.

Australia er et smilets land. Et vennlighetens øyrike. Under overflaten sliter innbyggerne fremdeles med å finne en felles nasjonalfølelse; enkelte gremmes over behandlingen aboriginene har fått (og som de til en viss grad, men ikke på langt nær i like stor målestokk, får i dag), og landet forsøker å bli kvitt sin konservative tosk av en statsminister. Det er altså indre konflikter både på det nasjonale og det subjektive plan hos australerne. Til dette kommer også det solide faktum at australerne egentlig er europeere. På totalt og fullstendig feil side av planeten. Dette jobber de med, under overflaten.

Og i mellomtida smiler de til oss.

Tekst og foto: Thomas

Malaysia gjennom linsa

2006-09-17T14:15:00.000+08:00

Jeg har tatt et ekstremt antall bilder på denne turen. Hva har man vel ellers kamera for? Til tross for fremadstormende sinnssykdom ved gjennomblading, har jeg gjort meg umaken ved å plukke ut nitten eksempler. Dette er et knippe utvalgte og kronologisk oppsatte bilder knipset i hui og hast i Malaysia:

LIMKOKWING: I hjertet av den kunstige bydelen Cyberjaya utenfor den enda mer kunstige byen Putrajaya ligger det største privateide universitetet i Malaysia og - for alt jeg vet - kanskje det største i hele Sør-Asia. Hvorom alt og ingenting er, så fikk vi en rent ut sagt kongelig mottakelse. Det var sang, det var dans, og det var taler og historier. Jeg aner ikke hva mannen på bildet heter, men synge, det kan han.

TURISTSTUDENTENE: Vi følte oss vel som en saueflokk som var vandret litt vel langt vekk fra kjente trakter der vi stod og fikk høre om Limkokwings fantastiske syn på forholdet mellom kunst, kreativitet og beinhard business. Målet for studentene der? Tjene mest mulig penger på kortest mulig tid. Fremmed for oss norske kulturstudenter? Gjett én gang.

SLÅ DEG NED: Midt i dette kolossale byggverket av et kultur-teknologisk privatuniversitet har de dandert en diger plass som rommer et ikke ubeskjedent antall studenter, gjester og banditter fra Norge. En smule glissent, men det var før scenen (som står lekkert plassert midt på plassen) fikk besøk av en forstokket gitarist som også trodde han kunne synge.

TROMMELOM: Etter å ha lidd seg gjennom en rekke lite overbevisende glansnummer fra de lokale studentheltene, tok den aspirerende sosionomen Jørgen Nilsen trommestikkene i egne hender og viste malayene en gang for alle hvor landet skal ligge og hvor skapet stå.

DE ANSVARLIGE: Mens studentene gaflet i seg gratis middagsmat og gikk storøyde rundt og kikket på galskapen som var stelt i stand for oss, stilte lærerne våre seg pliktskyldigst opp sammen med vertskapet. Fra venstre: Sylvi Hovdenakk, sjefen for Limkokwing (hvis navn jeg forlengst har glemt), Kjell Holby og sist, men ikke minst, Brendon Walker fra Australia.

POMPEL OG PILT: Jeg bare måtte.

VI MANGLER EN BY: Noe sånt må de ha tenkt, de malaysiske myndighetene, før de bestemte seg for å lage en diger, hittil nærmest ubebodd, glattpolert og fantastisk by en times kjøring fra sjarmerende Kuala Lumpur. Putrajaya, heter den. Og for perfekt er den.

SINNSRO: I en ellers stressende hverdag, er det garantert og helt sikkert fint og vakkert for malayer som bøyer seg i retning Mekka å kunne ta seg en rolig spasertur under søylegangene på moskeen. Vi fikk derimot ikke lov til å nyte samme sjelero. Ikke under bønnen, iallfall.

HARMONI: Mens ropene gjallet fra minaretene, vokste blomstene uvitende nede på plassen foran moskeen. Og foran dem stod en forvirret nordmann og foreviget det hele.

SLITEN SJARM: På det lokale spisestedet jeg har skrevet om før, hvor jeg fikk min nydelige grønnsakssuppe, mitt søte, gule brød, kunne jeg knipset bilder i flere timer. Både av kokken, omgivelsene og ikke minst de elegante elektriske installasjonene.

NAM, NAM: Chilipepper ser godt ut, det lukter godt - og i ørsmå porsjoner smaker de også forundrende godt. Men de er enda bedre å bare se på.

TRAPPEKONSERT: Dagen før avreise til politistaten Singapore, bestemte den på dette bildet trekkspillspillende Jørund og undertegnede seg for å la natt være natt, og heller spille trekkspill og drikke øl til morgenen grydde.

TORADEREN: Det var ganske fantastisk å kunne sitte i trappa opp til taket, det vil si i sekstende etasje, på et hotell midt i Kuala Lumpur og drikke øl og spille trekkspill. Selv for en som til daglig er en smule trekkspillskeptisk.

BÅDE OG: Hotellet vi bodde på i Kuala Lumpur var, om ikke luksus, så iallfall stjernebefengt til tusen. Men like bak hotellet, som de tunge gardinene gjorde sitt ytterste for å skjule, kunne vi skue ned på de som ikke har allverden. Kontraster også i Malaysia, altså.

HEI SVEIS: Da dagen plutselig gjorde framrykk og fintet natta elegant ut av dansen, var det tid for trekkspilltraktererne å vandre ned til frokost og bussen til Singapore.

HUNGRY, SIR? Det var ikke måte på smiling hos denne vennlige kokken da vi kom travende inn i matsalen med et stykk trekkspill, et voldsomt blitzende kamera - og to trøtte tryner.

MORGENFUGLEN: Egentlig var det jo vi, Jørund og jeg, som var de virkelige morgenfuglene denne siste dagen i Malaysia. Men Jørgen var ikke den siste i matsalen, han heller. Og ikke minst fikk han seg en god latter da jeg fortalte at vi ikke hadde sovet det grann, at vi hadde sittet og traktert belgen til morgenen rant.

SINGAPOREEKSPRESSEN: Mens de andre turiststudentene tok flyet som opprinnelig planlagt, valgte andre noe annet. Vi tok ekspressbussen til Singapore. Det ble fem timer med søvn, matservering, filmtitting, grenseoverganger med hjerte i halsen - og herlig utsikt.

BROEN TIL SINGAPORE: Nei, jeg er ikke helt sikker på om vi på dette tidspunktet befinner oss i Malaysia eller Singapore. Men tanken på at det ligger et annet land på den andre sida av brua, er meget, meget forlokkende.

-Thomas

nnnniAustralian dinner with friends

2006-09-10T17:19:00.000+08:00

After having survived a nifty bus ride from Brisbane down to the Gold Coast, Anne and Brendon Walker arrived at the station and collected us all in their cars. They drove us all to their beautiful home for a real aussie BBQ. From all of us: Thank you so much for your hospitality! Here are some selected photos for your pleasure!

Krabbeøya

2006-09-03T22:39:00.000+08:00

Vi - altså gangsterbølingen fra like syd for Nordpolen - sitter i pålebyen Putah Kulam i Malaysia, som direkte oversatt til det universelle turistspråket betyr Crab Island, eller da på haltende norsk: Krabbeøya. I denne byen, som er bygget utelukkende på stolper av plast, tre og sement og som oppstod gradvis utover på 1960-tallet fordi fiskerne trengte et sted å overnatte når dagens fangst var om bord, - her i denne vakre, sinnssyke byen langt pokkerivold inne i Malaysia, bor det drøye åtte tusen mennesker.

Det beste av alt, om man et øyeblikk ser bort fra de vennligsinnede, smilende fastboende, deres nydelige hus i turkis, rosa og lysende grønn, er at byen så godt som fullstendig er turistløs. Hit inn i ødemarka ferdes ikke turistene. På Krabbeøya er det heler ingen biler. Bare båter, ja det er båter i massevis, men det ikke en eneste bil. Til gjengjeld har de motoriserte sykler og en drøss med halvsveisa mopeder. Og de kjører utelukkende uten hjelm. På dette intrikate systemet av sinnrike, halvråtne plankeveier som gynger en meter over vannskorpa kjører de mopp, og de har lagt hjelmen fra seg hjemme.

Selv om vi beveger oss innover på varsomme føtter; jumper unna når de fastboende kommer rasende (men smilende) på mopedene sine bak oss; kikker nysgjerrig-forsiktig på husene og menneskene, - selv om vi oppfører oss som de mest utsøkte ididoter av noen turister, blir vi godt tatt i mot. For: I og med at det relativt sjelden kommer fremmedfolk til disse traktene av Malaysia, er vi på et vis ikke turister. Vi er mennesker. Riktignok er vi en hel bande, men vi hører liksom ikke hjemme i turistkategorien. Vi sprenger den.

Men selvfølgelig ler de av oss. Å jada, de ler. Spesielt de gamle damene ler. De setter seg ned på irrgrønne trebenker, naturligvis iført sine sedvanlige blåmønstrede og snakker om oss. Høyt, støyende og med et lunt smil i øynene snakker de gamle damene om oss, langt ute i vannjungelen.

De er nøyaktig som oss.

Thomas